Chapter 2: Feiringen I Dusjen
Dampen lå som en tykk, varm føll over hele rommet. Lyden av skvettevann, latter og hyl blandet seg med den søte, svette duften av seier og kroppssjampo. Lisa Naalsund sto midt i det hele, håret klistret til skuldrene, blikket blankt av triumf og utmattelse. Hun hadde ikke engang begynt å dusje før Tuva Hansen og Julie Blakstad, begine våte og nakne, hadde dyttet henne under den midterste, kraftige strålen.
"For én scoring, jævla heltinne!" ropte Tuva, og hendene hennes, som hadde klemt Lisa, forlot skuldrene hennes og smøg seg nedover de våte ryggmusklene.
"La oss vaske deg ordentlig," lo Julie, og en svamp med duftende sjampo gled over Lisas bryst, rundt de stivnende brystvortene.
Lena skakkte, men smilte, en rødme som ikke bare kom fra varmen spredte seg fra brystet og oppover halsen. "Hei, det klarer jeg fan meg selv."
"Nei, det gjør du ikke," sa en stemme. Frida Maanum kom bort fra sin egen dusj, druppende, de lyseblå øynene mørke og fiksert på Lisa. Hun tok svampen fra Julies hånd. "Jeg tar over." Hun snakket lavt, bare til Lisa. "Du skylder meg. Den pasningen var min."
"Pasningen var perfekt," pustet Lisa. Hun lot seg skyve tilbake mot den kalde flisemuren. Fridas kropp, også våt og glatt, presset seg lett mot hennes, skjermet dem for de andre.
Over ved benkene sto Ada Hegerberg og trakk på seg en rent t-skjorte. Blikket hennes var ikke på de leende lagvenninnene, men på treneren. Gemma Grainger sto ved døren, iført sine vanlige treningstights og ei hettegenser, og så ut over kaoset. Hun smilte ikke. Munnen var en stram linje.
"Good win," sa hun, stemmen raus og britisk, og skar gjennom larmen. "But it was messy. We'll talk structure tomorrow. Enjoy tonight." Så snudde hun og forlot garderoben. Døren smalt etter henne.
"Stressa hun er," mumlet Karina Sævik og vrengte av seg trusa.
"Det er mer enn det," sa Ada lavt. Hun gikk bort til Cecilie Fiskerstrand, som forsiktig tørket seg rundt skuldrene. "Cissi. Har du hørt noe mer? Om varslene?"
Cecilie ristet på hodet, men blikket var bekymret. "Nei. Men Mickey Harris, den nye assistenten, han så på meg hele andre omgang. Som om han lette etter noe." Hun trakk et dypt åndedrag. "Jeg skulle ringe Christer."
"La være i fem minutter," sa Ada. Hånden hennes lå et øyeblikk på Cecilies arm. "Vi trenger dette. Vi fortjener dette." Blikket hennes flakket bort til dusjen, hvor Fridas hender nå masserte sjampo inn i Lisas hårbunn, bevegelsene langsomme, intimme.
Mathilde Harviken satt på en benk, det stygge kuttet under kneet ferskt og rødt. "Faen, det svir," stønnet hun. Ingrid Syrstad Engen knelet foran henne med et lite førstehjelpssett.
"Hold deg i ro, da," sa Ingrid, men fingrene hennes var myke mot Mathildes hud. "Du er en krigerske." Hun tok åpent for antiseptisk spray. Mathilde kjente en finger streife innsiden av låret, høyere enn nødvendig. Hun så ned på Ingrids bøyde nakke, på den tette, mørke hestehalen. En plutselig, uventet varme, ulik smerten fra såret, vokste i underlivet.
"Takk," hvisket Mathilde.
"Det er ingenting," sa Ingrid, og så opp. Blikket deres møttes. Ingrids hånd ble liggende på låret, tommelen tegnet en nesten umerkelig sirkel.
Stemningen i rommet hadde endret seg. Den første, sprudlende jubelen var i ferd med å bli til noe annet, noe tyngre, mer umiddelbart. Dusjene fortsatte å suse, men nå var det færre ler, flere lavmælte skravling og sukk. Guro Reiten, som satt og strakte, fulgte med på hvordan Caroline Graham Hansen, unnervik av oppmerksomheten, skyndte seg inn i et hjørne for å kle på seg. Vilde Bøe Risa laget noe med en dusjkabinet som ikke fungerte helt; vannet rant ut i en tynn stråle som hun rettet mot Justine Kiellands navle.
"Slutt!" lo Justine, men rørte seg ikke.
Og i hjørnet, bak den største dampskyen, var Frida og Lisa nå helt alene. Frida hadde skjøvet Lisa bort fra den direkte strålen, inn i en nisje hvor belysningen var brutt og gulvet glatt av såpe.
"Frida... noen kommer til å se," pustet Lisa, men hennes hender hadde funnet Fridas hofter, holdt dem fast.
"La dem se." Fridas munn var mot Lisas øre, tungen så vidt røret ved høret. "Jeg har tenkt på dette siden du kom på banen. Sånn du løp. Sånn du åpnet deg for meg." En hånd gled fra Lisas hofte, inn mellom de våte lårene. "Alt er så vått her. Er det fra dusjen, Lisa?"
Lisa stønnet, hodet falt tilbake mot veggen med en dump lyd. "Du er jævlig."
"Ja." Frida fant det hun lette etter, den svulnende knoppen skjult i det våte håret. Hun presset to fingrer mot den, ikke inn, men i harde, sirkulære bevegelser. "Men det liker du. Du liker å føle deg som en vinner. Dette er premien din."
Lisa svaiet, grep tak i Fridas skuldre. Hun prøvde å klemme beina sammen, men Fridas kne var der, presset dem fra hverandre. "Faen... ikke så fort..."
"Jo. Fort." Frida gled den ene fingren ned, trengte plutselig og uten videre inn i varmen, i tettheten. Lisa stønn, dypt og halvkvalt. "Slik," hvisket Frida. Hun begynte å bevege fingeren, sakte først, så raskere. Bruken var brutal, mekanisk, alt annet enn øm. Dette var om å ta, om å dominere. Om å påminne om hvem som hadde satt ballen på foten hennes. Hun la til en finger til, strevde mot motstanden før hun åpnet henne videre. Lyden av vått skvulp blandet seg med dusjene.
Lisa bet i sin egen underleppe for å dempe lydene. Øynene rullet bakover. Hun kunne føle blikket til noen, kanskje Tuva, kanskje Ingrid, mot seg gjennom dampen. Skammen bølget, men ble umiddelbart oversvømt av et enda sterkere begjær. Hun presset seg mot hånden, mot fingrene som rotte dypt i henne. "Mer," kvestet hun. "Hardere."
Frida bukket seg, tok Lisas brystvorte i munnen, bet ned på den stive nubbin av hard hud. Hun dro fingrene ut, en strime av glinsende væske fulgte etter, og så skjøv hun dem inn igjen med hele vekten av kroppen bak. Lisa skrek, en kort, hul lyd som druknet i Vildes latter fra den andre enden av rommet.
"Kom for meg," kommanderte Frida. "Kom for meg nå, ellers stopper jeg." Hun knep til med tennene på brystet. Hendene jobbet, en trengte inn, den andre masserte den oversensitive klitoris med en slitsom, fokusert gnidning.
Det var for mye. Det var altfor mye. En kaskade av elektriske støt eksploderte i underlivet på Lisa, spredte seg som vulkan ut i lemmene. Hun kvalte et hikstende stønn mot Fridas skulder, og kroppen kjørte seg sammen i en serie av voldsomme, usømmelige rykninger. Hun klorte nedover Fridas rygg.
Frida holdt henne oppreist, fortsatte bevegelsene inntil Lisa svaiet og skalv. Så trakk hun fingrene sakte ut. Hun holdt dem foran Lisas ansikt, glinsende i det skumme lyset. "Se," sa hun. "Se hva du gjør med meg." Hun førte fingrene til sin egen munn, slikket dem rene, et langsomt, villet blikk festet på Lisas rødme.
De ble stående der, pustende tungt mot hverandre. Så lød en latter – høy, bekymringsløs. Det var Signe Gaupset. Hun sto med ryggen til dem, og snakket med Ada, men blikket hennes hadde nettopp fanget speilbildet i et forslitt stålpanel på veggen. Hun hadde sett. Deilighetene hennes fyltes med en forbløffet, forbudt spenning. Hun så hvordan Ada la merke til hennes oppmerksomhet, og så bort.
Da var det Mathilde som reiste seg halvhjertet. "Jeg må... jeg må sikkert dusje dette kneet," sa hun. Hun halte bort mot de fungerende dusjene. Ingrid fulgte etter, taus. Da Mathilde steg inn under den varme strålen, kom Ingrid etter. Hun tok ikke av seg trusa, men knelte igjen, som for å inspisere såret. Ansiktet hennes var på høyde med Mathildes skjøtt.
"Det ser bedre ut," sa Ingrid, stemmen ru. Hennes ånde var varm mot Mathildes våte hud. Så, uten en lyd, uten endring i ansiktsuttrykket, bøyde Ingrid hodet og slikket en langsom stripe oppover innsiden av Mathildes lår, fra kneet og mot skrittet.
Mathilde gispet, griper etter dusjhodet for balanse. "Ingrid... hva faen?"
"Stille," sa Ingrid. Og så gjentok hun det, tungespissen malte en fast bane gjennom fregner og blond hår. Hun nådde kilden, og munnen hennes lukket seg, hardt og umiskjennelig, over Mathildes kjønn. Hun slikket ikke forsiktig; hun åt, med et grådig, klappende sut som fikk Mathilde til å rope ut. Hun falt bakover, ryggen slo mot flisene, men Ingrid fulgte etter, armene bandt seg rundt de kraftige lårene, holdt dem vidt åpne.
De var mer eksponert enn Frida og Lisa. Vannet fosset over dem, dekket lyden, men ikke synet. Cecilie, som sto og skulle til å ringe forloveden, fikk øye på dem og sto stivnet. Hun så ikke bort. Handen som holdte telefalen senket seg langsomt. Hun bet sin egen leppe.
Karina så på Cecilie. Så på Ada, som nå gikk bort og lukket døren til trenerrommet og låste den med en klikkelyd alle hørte. De var alene.
"Jævla hell," hvisket Signe Gaupset. Hennes hjerte hamret. Hun hadde bare rørt seg selv slik, aldri en annen. Aldri sett på nært hold. Ada kom bort til henne.
"Du er ny her," sa Ada lavt. "Dette er lagånden. Den som var. Den som skal være. Forstår du?"
Signe nikket, hun kunne ikke snakke. Hun så hvordan Cecilie Fiskerstrand nå, sakte, gikk bort til dusjen hvor Mathilde la og bæljet som en truffen, villdyrkatt under Ingrids aggressive tunge. Cecilie stanset, og Ingrid så opp, munnen glinsende. Et blikk ble utvekslet. Cecilie knelte. Hun bøyde hodet og kysset Ingrid dypt, mens Ingrids munn fortsatt jobbet på Mathilde.
"Christer," hvisket Cecilie mot Ingrids lepper. "Jeg skulle ringe Christer."
"Ring ham senere," knurret Ingrid, og trakk Cecilie ned mot seg.
Signe følte Adas arm rundt skuldrene. Hun ble ledet bort, vekk fra sentrum, mot en benk. "Du trenger ikke delta," sa Ada. "Men du bør se. Du bør vite hvem vi er."
En telefon begynte å ringe, skjærende høyt i rommet. Den lå i Karina Sæviks bag. Hun tok den opp. "Det er Grainger," sa hun.
Rommet ble stille, bortsett fra lyder fra kropper. Dusjene suse fortsatte.
"Ignore it," sa Ada, uten å se bort. Hun stoppet foran Signe. "Vi har en ny kultur å beskytte. Det er det varslene handler om. Ikke hvordan hun trener oss. Men hva hun lar skje." Hun løftet Signes hake med en finger. "Er du med?"
Signe så inn i Adas øyne, så bestemtheten. Hun så over skulderen hennes, på de sammenflettede kroppene i dampen. Mathildes stønn, Fridas hese pust, den fuktige smellen av hud mot hud fra hvor Guro og Vilde nå hadde funnet hverandre.
"Jeg er med," klarte Signe å si.
Adas telefon vibrerte på benken. Den lyste opp med et navn: Thomas. Hun så på den. Så på Signe. Så bort mot den låste døren. Hun svarte ikke.
Vannet rant. Lukten av sex og svette og klor blandet seg til noe som hver av dem ville kjenne igjen for alltid. Dette var ikke bare en feiring. Det var et bånd, skapt med kropper og hemmeligheter. Og utenfor den låste døren visste de at der, i den kalde korridoren, stirret trusselen fra den virkelige verden dem i møte.