Chapter 2: a
Dampen fra gresset hang som en synlig ånde over banen, en kjølig motvekt til den brennende sommersola som presset seg gjennom skydekket over Ullevaal. Lyden av tusenvis av sko som skrapte mot tribunegulvet, den fjernesummeren av en forventningsfull mengde, trenge gjennom veggene og inn i kroppene deres. Karina strakte seg, føttene dypt i målvaktsfeltets gress, og luktet den søte, jordlige duften av nylig klippet plen blandet med den skarpe bismaken av adrenalin.
«Fire-fem-en, jenter,» ropte Gemma, stemmen skarp og klar i den klare lufta. Hun slo taktikkarket mot låret. «De kommer til å presse høyt. De er redde for dere. La dem føle det.»
Tuva nikket, hennes ansikt var en maskin av konsentrasjon. Hun kikket bort på Karina, ga henne et lite, flørtende blunk. «Bare slapp av, du. Vi har deg.»
Oppløpet. Nasjonalsangen kjentes både lenger og kortere enn vanlig. Signe, med nummer 22 nytt og litt stivt på ryggen, stirret rett fremfor seg. Hun følte alle de andre jentenes skuldre mot sine, varmen fra Kroppen til Ingrid foran henne, den stabile, rolige tilstedeværelsen til Ada bak. Dette var det. Det første skrittet mot Brasil. Hun tok et dyp, skjelvende pust.
Dommerfløyta skar gjennom bruset.
De første ti minuttene var et mareritt av feilpasninger og nervøse touch. Østerrike kom som et uvær, presset høyt som Gemma hadde varslet, og de norske midtbanespillerne virket overveldet. Frida fikk ballen stjålet rett utenfor sekstenmeteren, og et skudd pilret rett utenfor Cecilies stolpe. Cecilie reiste seg opp, klappet sine lår hardt. «Kom igjen, folkens! Pust!»
Det var Ada som snudde det. En lang, presis avblåsning fra Tuva, Ada fikk den med brystet, dalte den på gresset, og med to berøringer satt hun seg forbi en back. Hun så opp, fikk øyekontakt med Caroline som løp inn i feltet, men i stedet for å slå den, lot hun ballen gli forbi til Signe som kom stormende fra dybden.
Signes tanker forsvant. Det var bare ballen, målet, den åpne kløften. Hun svingte venstrefoten, treffet den rent, og så ballen krølle seg forbi keeperens utstrakte hansker og treffe nettingen på innsiden.
Stillheten før brølet var total.
Så brast en bølge av lyd løs. Signe snudde seg, munnen åpen i vantro, før Karina var over henne, veltet henne nesten over ende i en feiring som var like mye lettelse som glede. «Der ser du!» ropte Karina i øret hennes. Hennes pust var varm mot Signes kinn. «Der har du den, din jævel!»
Halvtimen etter var det 3-0. Etter Signes åpningsmål løsnet alt. Caroline med en perle fra kant, Ada med et typisk mål på nært hold etter en corner. I pausen satt de forpustede, glitrende av svette, og drakk vann. Gemma gikk foran dem, øynene glitrende.
«That’s it,» sa hun, pekende på dem én etter én. «That’s the fear. Now you give them nothing. Nothing. You are a wall.»
Andre omgang var en annerledes type kamp. Tung, fysisk, frustrert motstand spilte hardere. Mathilde ble tråkket på ankelen etter en tackling og reiste seg med et forvredent ansikt, men vinket bare at det gikk. Frida ble felt hardt og rullet noen ganger i gresset før hun kom seg opp, de lyseblå øynene mørke av irritasjon.
Den elektriske spenningen fra garderoben hadde forvandlet seg, konsentrert seg til noe hardere og skarpere på banen. Det var et kollektivt sinn, en enkelt vilje. Når Lisa Naalsund dundret inn i en duell og vant ballen renset, brølte hun noe upassende som fikk de nærmeste lagvenninnene til å le.
Dommeren blåste av. 3-0. Seier. En god start.
Men seieren på banen var bare førkant. Det virkelige, levende øyeblikket, det de hadde snakket om i smug, ventet på dem der inne, bak de lukkede dørene.
Garderoben var et dampende kaos. Våte drakter ble dratt av, kastet i hauger på det våte gulvet. Latteren var høyere nå, fri, gjennomboret av sukk av lettelse og slitasje. Cecilie satte seg på benken foran skapet sitt, strakte de lange beina og sukket dypt. Hun luktet hendene sine, den sterile duften av hansker blandet med jord og svette, og smilte for seg selv. Christer hadde allerede sendt en hjerte-emoji. Men dette, dette øyeblikket her, var bare hennes. Deres.
Guro Reiten, allerede naken bortsett fra et lite håndkle løst knyttet rundt hoftene, gikk bort til vasken for å fjerne malingen under øynene. Hun fanget Ingrids blikk i speilet. Et langsomt, fortrolig smil. Det var ingen hast, ingen åpenhet for omverdenen. Bare en sakte, brummende gjenoppliving.
«Faen, jeg er stiv,» stønnet Tuva og masserte låret. Hun satt på en benk, fortsatt i undertøyet, og Karina kom bort og knelte foran henne, hendene startet en profesjonell, men usedvanig nærværende massasje på Tuvas lår. «Her?»
Tuva nikket, lente hodet bakover mot skapet. «Ja, akkurat der. Du har gullhender.»
Signe satt litt for seg selv, prøvde å puste normalt. Hun holdt på å ta av seg sokken da Ada kom bort. Adas hår var løsnet fra flettingen, det hang i våte, blonde bølger over skuldrene. Hun satte seg ned ved siden av Signe, skuldrene deres nesten berørende.
«Du var konge i dag,» sa Ada lavt, ikke til de andre, bare til henne.
«Takk,» klarte Signe å frambringe.
«Den første er alltid merkelig. Alt etter det er bare… fotball.» Ada så bort mot de andre. Julie og Vilde holdt på å vaske hverandres rygger i dusjen, latteren deres ekko mellom flisene. Lisa og Frida delte en vannflaske, en dråpe rant nedover Fridas hals og forsvant under toppen hennes. Ada så på Signe igjen, hennes øyne nesten lukket da hun smilte. «Og alt som skjer etter fotballen… det er også bare oss. Det er ikke merkelig. Det er lov.»
En stillhet spredte seg, ikke ubehagelig, men tykk. Den var fylt av lyden av rennende vann, av klirret fra sporer som ble kastet i en sekk, av lav, tilfreds mumling.
Karina reiste seg fra Tuva, hendene glitrende av olje. Hun så på Cecilie. «Er keeperne for fine til å bli med?»
Cecilie lo og rullet med øynene, men det var et varmt blikk. «Kanskje vi er de som trenger det mest.» Hun tok av seg sportsbh-en i en glidende bevegelse og reiste seg. Huden hennes var rød av hvor stroppene hadde sittet. Hun strakte seg, ryggen ble en lang, buet linje, før hun løsnet hestehalen og ristet på hodet.
Det var som et signal. Uttalt, men aldri sagt.
Mathilde, som hadde sittet stille og sett på, begynte å dra av seg toppen. Fregnene på hennes bryst virket mørkere mot den hvite huden. Hun var ikke flau. Hun så rett på Guro, som nå hadde snudd seg og lente seg mot vasken, håndklet hang lavt på hoftene.
Gemma stakk hodet inn fra trenerrommet. Hun sa ikke noe i det hele tatt. Hun bare så seg rundt, møtte blikkene til de som møtte hennes. Det var ingen misbilligelse der. Ingen skam. Bare en slags anerkjennelse, en stilltiende forståelse om at dette, alt sammen, var en del av maskineriet som nettopp hadde satt Østerrike til veggs. Hun nikket sakte, en eneste gang, og trakk seg så tilbake. Døren lukket seg med et mykt klikk.
Beskyttelsen var absolutt.
Signes hjerte banket mot brystbenet. Hun så på hendene sine. Hun hadde sett dette før. Hun hadde sett Karina kysse Tuva sin nakke etter en seier forrige samling. Hun hadde sett Ingrid og Guro forsvinne inn i en dusjkabin sammen og komme ut langt senere, tause og myke. Hun hadde sett Cecilie la hodet til hvile mot Julies mage mens Julie strok hennes våte hår.
Men hun hadde aldri rørt.
Karina gikk bort til henne nå. Hun var ikke fullstendig naken, men nesten. Hun luktet svett og seiersrus og dyr olje. Hun holdt ut en hånd. Ikke for å trekke. Bare for å tilby.
«Kom og feir, Signe,» sa Karina, stemmen var lav og ru. «Du er en av oss nå. På alle måter.»
Latteren til Vilde fylte rommet, ren og uhemmet. Et sted klasket et håndkle mot vått kjøtt. En stemme sukket, tungt og fornøyd.
Signe så opp på Karinas flørtende øyne, på det blide, åpne ansiktet til Ada, på hele rommet med sine dampende kropper og sine avslørte hemmeligheter. Hun løftet hånden sin, lar den sveve et øyeblikk i den fuktige, ladede luften, før hun slapp den ned i sin egen fang, og reiste seg for å gå mot dusjene, alene, men for første gang uten å føle seg som en tilskuer. Momentum var bygget. Og hun visste, dypt i de trøtte musklene sine, at dette bare var begynnelsen.