Chapter 1: Keeperens hemmelighet
Garderobeluften hang tung og mettet av svette, varm kropp, og den syrlige duften av sportsvask. Det eneste lyset var et flimrende rør på veggen som summede lavt og malte skygger som bevegde seg over benker og grønne plastikkurver. Tapet satt fortsatt i knoklene, en dump, bankende smerte som var verre enn noen takling. 0–4. Null–fire. Tallene malte seg på netthinna hver gang Cecilie lukket øynene.
Hun satt på den kalde benken i bare underdelen, fremdeles i keepertrøya med nummer 1 på ryggen. Den klistret til skuldrene. Håret, den stramme hestehalen, hang fuktig og tung mot nakken. Hun lurte på hvor lenge hun hadde sittet der. Lyden av dusjene hadde dødd hen. De andre var vel ute, på bussen, eller hjem til sine egne løgner om at det bare var en kamp.
Døra til dusjrommet gikk opp med en surrende lyd.
Cecilie rørte seg ikke. Hun ventet på lyden av skritt som forsvant, på døra som smalt igjen.
Skrittene stoppet ikke. De kom nærmere, myke mot det våte flisegulvet. Cecilie kjente en tilstedeværelse bak seg, en varme som ikke var fra vanndamp. Hun holdt pusten.
En hånd, svært forsiktig, la seg på hennes nakke, under den våte hårroten. Tommelen strøk en langsom, sirkelende bevegelse mot den stive muskelen der. Cecilie skalv.
"Du fortjener noe annet enn dette," hvisket Guro. Stemmen hennes var lav og ru, slik den alltid ble etter kamp, etter å ha ropt seg hes. "Noe bedre."
Cecilie ville snu seg, ville si noe, men ordene satt fast. Guros lepper berørte huden der hånden nettopp hadde vært. Et kyse så lett at det kunne vært innbilning, om ikke det etterlatne kuldegysset hadde spredd seg helt ut til skuldrene og ned ryggen på henne.
"Hva…" Cecilie fikk frem, men det var bare en pust.
"Shhh." Guros armer slapp seg rundt henne fra bak, hendene flate mot hennes mage. Hun dro Cecilie forsiktig tilbake mot seg, så Cecilies nakke hvilte mot hennes skulder. "Du reddet oss fra å tape 0–8. Holdt dem i livet der ute lenge nok til at de i det hele tatt kunne ha en sjanse. Og ingen sier takk."
Guros hender gled oppover, over ribbeina, og stoppet like under brystdraperiet. Cecilie pustet dypt inn, og brystet hveset mot de svarte kunststoff-labbene. Hun lukket øynene. Det var feil. Alt ved dette var feil. Gulvplassene var kalde, lukten av Guros svette og en svak duft av vaniljesåpe blandet seg med hennes egen fortvilelse, og Christer… Christer ventet sikkert på en melding.
Guro bet henne i øret. Lite, men med press. "Forlat ham," hvisket hun rett inn i ørekanalen. "Forlat alt dette her, og gi deg selv til meg i kveld."
Det var som om setningen slo en bryter. Noe røk inne i Cecilie, en sperre av rasjonalitet og plikt som hadde holdt seg oppreist gjennom nederlaget. Hun snudde seg brutalt i Guros grep, hendene famlet etter grep i den våte trøya, og møtte Guros lepper med en sult som overrasket dem begge. Det var ikke søtt. Det var beinhardt, fortærende, en kamp om luft og dominans. Cecilie skjøv tunge sin inn i Guros munn, smakte kaffe og en anelse blod – kanskje fra en biten kinn under kampen.
Guro stønnet, en lav, tilfreds lyd, og hendene hennes forlot Cecilies torso og fomlet i stedet med den svarte keeperbuksen. Hun dro den hardt ned over hoftene, den våte lycran satte seg fast en kort, frustrerende stund før den gav etter. Cecilie brøt kysset for å hale keepertrøya over hodet, kastet den vekk i en bløt klump mot veggen.
Nå satt hun naken på den kalde benken, foran Guro, som fortsatt var fullt påkledd i sin egen spillerutstyr. Maktdynamikken var ikke til å ta feil av. Guro tok tak i Cecilies knær og spredte dem, trådte seg imellom. Blikket hennes, mørkt og uten unnskyldning, feide nedover Cecilies kropp.
"Der," sa Guro, med en finger som pekte, ikke berørte, mot Cecilies kjønn. "Der holder du alt sammen inne. Vreden. Skammen." Hun bøyde seg sakte ned, plasserte hendene på benken på hver side av Cecilies lår. Ansiktet hennes var bare centimeter unna. "Jeg vil ha det ut."
Så var Guros munn på henne. Det var ikke noe forsiktig utforsk. Det var direkte, et slikt sug, et slik fokusert angrep at Cecilie skrek til. Hun falt bakover, hendene slo mot de våte flisene, hun holdt seg fast. Guros tunge var brutalt effektiv, den skrellte bort lag på lag av selvbeherskelse. Cecilie så opp på det flimrende lysrøret, på en mørk våt flekk på taket, mens hele universet smalnet inn til det ene punktet der Guros ansikt presset seg mot henne.
"Hårdere," klynket Cecilie, en stemme hun ikke kjente igjen. "Faen, Guro, ikke vær… ikke vær forsiktig!"
Guro svarte med å bite det ømme kjøttet på innsiden av låret, hardt nok til å etterlate et merke, før hun dyttet to fingrer inn i Cecilie uten forvarsel. Cecilie buktet seg, en rivende bevegelse som fikk henne halvt av benken. Guro holdt henne på plass med vekten av sin egen kropp, fingrene dro ut og støtte inn igjen i en rytme som var like ubarmhjertig som motstanderlagets angrep hadde vært. Men dette var en smerte hun kalte på, en dekning hun ønsket seg.
"Ser du?" peste Guro, mellom støtene. "Ser du hva du gjør? Du er så jævla vakker når du bare… faller fra hverandre."
Orgasken kom ikke som en bølge, men som et sammenbrudd. Det rev henne over ende, en serie av stive, lydløse skrik som sendte skjelvinger gjennom henne lenge etter at Guro trakk hendene til seg og rettet seg opp. Cecilie lå der, blendet av lyset, med knærne vidt åpne og pusten som en hammer i brystet.
Guro lukket buksene sine, såret sin egen trøye med en rolig bevegelse. Hun smakte på fingrene sine, et kort, direkte blikk mot Cecilie. "Det," sa hun, "var trøsten."
Så snudde hun seg og gikk mot døra. Cecilie hørte den surrende lyden igjen, og så var hun alene.
Kulden trengte seg inn på nytt, skarpere nå. Cecilie satt sakte opp, kroppen føltes utenfor seg selv, brukbar og kald. Hun famlet etter klærne sine på gulvet, trakk på seg den vanlige, sivile jeans og genser med automatiske bevegelser. Da hun bente seg ned for å ta opp keepertrøya, glimtet noe i det svake lyset.
På gulvet, halvt under benken, lå ringen hennes. Den brede, forgylte forloverringen Christer hadde gitt henne. Den måtte ha falt av i kampvilligheten. Hun plukket den opp. Metallet føltes iskaldt mot håndflaten. Hun stakk den på fingeren, men stoppet. Hun stirret på den. Hun så bort mot døra hvor Guro hadde forlatt henne.
Lyden av en motorbuss som startet opp ute fra parkeringsplassen fikk veggene til å dirre lett. De ventet på henne. Alle sammen. Hun knuget hånden til en neve, ringen skar seg inn i huden.
Hun visste ikke hva som ville skje nå. Men noe var knekt. Og alt som var knekt, enten kastes, eller repareres med et synlig ar.
Hun reiste seg og gikk mot døra, bussen, og resten av livet som nå føltes som en fremmed planet.