Chapter 1: Dusjens hemmeligheter
Dampen hang tett i garderoben, en våt, varm hette som blandet lukten av svette, såpe og våt betong. Signe satt på benken, fingrene fumlet med skolissene. Hun hørte latter, skvett av vann, klirring av metallspenner mot fliser. En drakt, gjennomvåt og mørk av svette, landet med en bløt dask på gulvet foran føttene hennes.
Hun så opp.
Cecilie Fiskerstrand stripte uten forlegenhet. Først drakttoppen, deretter shortsene. Hun var naken bortsett fra et par svarte truser. Kroppen hennes var lang og tynn, muskler som strenger under huden. Signe prøvde å ikke stirre, men blikket hennes satt fast ved den kurven mellom ribbeina og hoftebeinet, den glatte, bleke huden som dampet lett i det varme rommet.
«Ser du etter noe?» Cecilies stemme var lav og avslappet. Hun så rett på Signe, og smilrynkene rundt øynene ble dypere.
Signe ristet på hodet, fikk det ikke til å komme noen lyd. Hun kjente varmen stige i kinnene.
«Det blir lettere etter hvert,» sa Caroline Graham Hansen fra borte ved speilene. Hun stod i bare truser og en sports-BH, og kjørte en hårbørste gjennom det lyse, tussete håret. «Den første gangen er alltid rar. Så mange kropper.»
Ada Hegerberg kom ut fra dusjområdet, et tynt håndkle rundt livet. Vått, blondt hår flettet nydelig. «Det er bare en kropp, Gaupset. Din, min, hennes. Ingen big deal.» Hun dro håndkleet litt tettere og smilte med nesten lukkede øyne. «Men det er greit å være nervøs.»
Mathilde Harviken knakk en knoke. «Jeg var drittnervøs. Tro meg.» Det store smilet hennes, med alle tennene, var like beroligende som det var overveldende. Hun dro den fregnete huden over magen, der et rødt merke etter en takling fortsatt var synlig.
En bevegelse i dusjen fanget Signes oppmerksomhet.
Frida Maanum stod under strålen av vann, ansiktet løftet, øyne lukket. Lyset fra det fluorescerende røret glimtet i vannperlene på skuldrene hennes, i den blonde hestehalen som hang tung og våt nedover ryggen. Så åpnet hun øynene, de gjennomtrengende lyseblå, og møtte Signes blikk i speilet. Hun smilte ikke, men holdt blikket i et sekund for lenge før hun snudde ryggen til.
Hjertet til Signe hamret.
«Kom igjen, nykommer. Du lukter kamp.» Cecilie hadde tatt av seg trusen. Hun holdt den løst i hånden. «Dusjen frigjør musklene.» Hun snudde seg og gikk mot dusjområdet, den nakne ryggen en lang, smal sti mot det dampende vannet.
Signes ben føltes som tre da hun reiste seg. Hun løsnet på drakten sin, hender som skalv. Hun hørte lav mumling, en klukk fra Mathilde, det dempede bruset fra flere dusjhoder. Da hun endelig stod naken, føltes luften mot huden sin kaldere enn den var.
Hun gikk forbi benkene, forbi Caroline som smurte inn leppene med lipgloss, forbi Ada som satt og strakte en lårsene med et konsentrert uttrykk. Inngangen til dusjrommet var en åpning uten dør, fylt med damp.
Cecilie sto under den midterste dusjen. Vannet silte nedover ryggen hennes, over de smale skuldrene, ned i ryggradsfuren, ned mellom de utydelige skinkene. Hun snudde hodet, våt hestehale som hang over en skulder. «Kom hit.»
Signe gikk mot en annen dusj, men Cecilie rakte ut en hånd. «Her. Vi sparer vann.»
Stemmen var myk, men ikke til å argumentere med. Signe gikk under det samme strålen. Vannet var brennende varmt. Det traff henne i ansiktet, i brystet. Cecilie snudde seg mot henne, ansiktet bare centimeter unna. Signe kunne se vanndråper på de tynne øyenvippene hennes, en liten ar ved munnviken.
«Slapp av,» hvisket Cecilie. «Vi vinner. Dette er premien.»
Hun la hendene på Signes skuldre. De var varme selv gjennom vannet. Tommelene gled langs kragebeinet. «Du spilte bra. Løp mye.»
«Takk,» klarte Signe å kvekke ut.
Cecilies hender gled nedover, langs armene, en langsom, tilbakeholden bevegelse. Over armene, ned til hoftene. Hun tok såpeholderen fra veggen, pumpet ut en klatt i håndflaten. Lukten av mint og eukalyptus blanda seg med dampen.
«Vend deg rundt,» sa Cecilie.
Signe gjorde som hun ble bedt om. Hun stirret på de lyseblå flisene foran seg, på en hårlokk som hadde satt seg fast i avløpet. Så følte hun Cecilies hendene, glatte av såpe, på ryggen hennes.
Det var en rysning som startet innerst i ryggraden og spredde seg utover. En bevegelse som var for forsiktig til å være funksjonell. Cecilies fingre tegnet langs hver ryggvirvel, klemte forsiktig på muskelfestene på hver side, gled ned til korsryggen. Så langt, så dypt. Signe stønnet lavt, en lyd som druknet i vannbruset.
«Stiv,» mumlet Cecilie. «Du må slappe mer av etter kamp.»
Hendene gled rundt på siden, på vei mot magen foran. Signe holdt pusten. Hun så Cecilies hender i speilvannet på flisene, skyggene som beveget seg, såpeglinset på huden hennes.
Så stoppet hendene. De hvilete bare på hennes hofteskåler, tommelfingrene mot de nedre magemusklene.
«Vask meg nå,» sa Cecilie. Stemmen var en anelse anstrengt.
Signe snudde seg. Cecilie hadde også lukket øynene nå, ansiktet løftet mot dusjhodet. Signe tok såpen. Hun startet ved skuldrene, la hendene på dem, kjente knokler og stramme sener under huden. Hun gned forsiktig, så hardere. Cecilie sukket, la hodet tilbake.
Signes hender følte seg modige. De fulgte ryggraden nedover, gned de lange muskelstripsene på hver side. Hun så på hvordan Cecilie bøyde seg lett foranover, en invitasjon. Signes hender gled nedover de smale skinkene, en halvkule i hver hånd. Hun klemte forsiktig.
Cecilie andtes brått ut. «Ja.»
Bak dem, i den andre enden av dusjrommet, hørte Signe en annen lyd. En halvkvalt latter, et klask. Hun kikket sidelengs.
Frida sto og presset Mathilde mot flisveggen. Mathildes håndkle lå på gulvet. Frida hadde en hånd mellom Mathildes lår, bevegelser som var raske, intense. Mathilde hadde hodet kastet tilbake, munnen åpen, den store føflekken på kinnet mørk mot den røde huden. Hun holdt fast i Fridas armer, kloene hennes presset inn i huden.
«Se på meg,» hvisket Cecilie.
Signe snudde hodet tilbake. Cecilie hadde snudd seg helt mot henne igjen. Ansiktet var alvorlig, øynene mørke.
«Ikke tenk på dem,» sa Cecilie. Hun la hendene på Signes hofter og trakk henne inntil seg. Våte kropper som møttes, bryst mot bryst, en sjokkartet varme. Signe kunne føle hvert pust Cecilie tok, hvordan brystvortene hennes, harde og små, presset mot hennes egen mykere kjøtt.
«Du vil prøve,» sa Cecilie. Det var ikke et spørsmål. «Alle vil prøve en gang.»
Hun kysset henne. Det var ikke søtt. Det var direkte, munnen åpen, tungen som skjøt inn umiddelbart, en smak av sportsdrikk og mint. Signe sviktet i knærne, fikk tak i Cecilies armer for å holde balansen. En hånd gled ned fra hennes hofte, over det fyllige låret, inn mellom. Fingrene trengte seg inn uten videre, en glatt, bestemt penetrasing som fikk Signe til å gi fra seg et skingrende stønn i Cecilies munn.
«Stille,» peste Cecilie mot hennes lepper. «Vi er ikke alene.»
Men det føltes som om de var alene. Vannet, dampen, lydene av de andre ble til en enkel, pulserende bakgrunnsstøy. Cecilies finger beveget seg inni henne, en fast, regelmessig bevegelse som traff noe som sendte lyse gnister gjennom hele Signes synsfelt. Hun holdt seg fast i Cecilies skuldre, klor seg inn i den tynne huden.
«Slik,» hvisket Cecilie. «Slik gjør vi det her. Vi vinner sammen. Vi slapper av sammen.»
Hun la til en finger. Stretchen var brå, nesten smertefull, men den ble umiddelbart overskygget av en bølge av fullstendig, drukkende tilfredsstillelse. Signe begynte å bevege seg, hun kunne ikke la være, hun dytte mot hånden, en rytme som fikk vannet til å sprute rundt dem.
Cecilie så på hennes ansikt, studerte hver trekning. «Ja. Der. Kom for meg.»
Ordenene, den kalde autoriteten i dem, var det som fikk henne til å gå over kanten. Hun bet i seg et hyl, en rar, sprukken lyd, mens kroppen stivnet og kastet seg gjennom en serie med krampelignende rykninger. Hun holdt seg fast i Cecilie som om hun holdt på å drukne.
Etterpå, mens hun hang der og pustet mot Cecilies hals, følte hun Cecilies hånd trekke seg forsiktig ut. En strøm av vann skyllte mellom bena hennes.
«Bra jente,» mumlet Cecilie. Hun strøk det våte håret bort fra Signes panne.
Fra andre enden av rommet kom en lang, halvkvalt stønning. Signe kikket. Mathilde skaket mot veggen, hele kroppen spent i en bue, mens Frida holdt henne fast med munnen mot hennes hals.
Cecilie lukket dusjen. Brå stillhet, bortsett fra drypp og tung pusting fra flere hjørner.
«Første gang på landslaget er over,» sa Cecilie. Hun rakte Signe et håndkle. «Velkommen til laget.»
Signe tok imot det, hendene skaket. Hun tørket seg ikke, bare holdt det foran seg. Hun så Cecilie gå ut i garderoben, den lange, nakne ryggen så sårbar og så stolt. Ada sendte Cecilie et lite nikk, et blikk som sa at hun visste. Caroline smilte skjevt og nikket mot Signe. «Ser ut som du tok igjen deg selv, nykommer.»
Mathilde og Frida kom ut, hånd i hånd, begge røde og glinsende. Ingen sa noe. Det var en rutine, en luft som var blitt pustet ut.
Signe sukket. Hun begynte å tørke seg. Muskleri hennes var løse, myke som varmt voks. Men et sted, dypt inne, hadde noe skjerpet seg. En spenning, en forventning om hva garderoben til neste kamp ville bringe. Hun møtte sitt eget blikk i det dampete speilet og så noe nytt der. Noen som visste.
Hun dro drakten sin på, og stoffet mot den rensede huden føltes som en bevæpning.